Hypokondri, også kalt helseangst, kjennetegnes av en vedvarende frykt for å ha, eller kunne få, en alvorlig sykdom. For at man skal kunne stille diagnosen hypokondri, må tilstanden være vedvarende over tid, samtidig som den har negativ innvirkning på viktige områder i livet, som familie, jobb, studier eller liknende. Ved hypokondri er det typisk at man enten er overbevist om at man har fått en alvorlig sykdom, eller at man har en ekstrem sykdomsfrykt. Det er en klassiker at personer med hypokondri sjekker kroppen nøye, og ofte oppsøker lege. Ved legebesøk blir man ofte beroliget, men hos den som lider av hypokondri er dette bare midlertidig. Raskt flyttes fokuset tilbake til potensielle tegn på sykdom, noe som ofte utløser en ny runde med legesjekk.
Angstprosjektet hos personer med hypokondri er typisk å forsøke å unngå å miste fysisk funksjon eller unngå å dø. Dette er ofte grunnlaget for den ekstreme overvåkningen av egen kropp. Problemet med kroppsovervåkningen er imidlertid at man oppdager eller forsterker symptomer som man ellers ikke ville lagt merke til. Et kardinalsymptom ved hypokondri er derfor at personen mistolker selv normale, og helt uskyldige, plager eller symptomer som tegn på alvorlig sykdom. Symptomene man legger merke til, avhenger av hvilken sykdom man for tiden er mest opptatt av. Er man redd for kreft i magen, er det ofte symptomer med magesmerter, oppblåsthet og fordøyelsesendringer som legges merke til. Er det derimot hjerteinfarkt eller annen hjertesykdom man er redd for, overvåkes gjerne brystregionen. Da blir man typisk opptatt av hvordan pulsen er, hvordan trykket i brystkassen kjennes, hvorvidt man har stråling ut i en arm osv. Tilsvarende blir man oppmerksom på nummenhet og prikking i bena dersom man er redd for å bli lam, mens svimmelhet og uklart syn ved angst for hjernesvulst er fremtredende.
De fleste som har angst kan kjenne seg igjen i at man veksler mellom å monitorere egne symptomer og å unngå situasjoner som kan trigge angsten. Ved hypokondri kan man derfor unngå å tenke på, lese om eller høre om sykdom. Typisk er at man lar være å lese skremmende avisoppslag om sykdommen/sykdommene man engster seg for, eller bytter kanal dersom det sendes innhold knyttet til sykdommen på TV. Det er heller ikke uvanlig at man veksler mellom intens kroppsovervåking og at man unngår å sjekke egen kropp (da i frykt for å finne noe som kan øke angsten). Poenget i behandlingen av helseangst blir derfor ikke å unngå å sjekke kroppslige signaler til en hver tid, men heller å gjøre det motsatte av hva angsten vil at du skal gjøre.
Helseangst kan oppstå av mange grunner, og det er ingen fasitsvar på hvorfor noen får det, mens andre slipper unna. Noen får det allerede som barn, mens andre får det etter skremmende møter med døden, eller er blitt trigget av en livssituasjon der det av en eller annen grunn er blitt viktig å ikke dø (for eksempel etter at man har fått barn).
Hvordan takle helseangst på egenhånd?
Heseangst er forbundet med stor grad av bekymring. For de med unødig mye angst er det ikke uvanlig at man har et positivt syn på bekymring og grubling. Det føles som en forberedelse, man har liksom fått tenkt igjennom det meste og blir ikke så lett lurt. Men er det egentlig slik? Hva om du grubler og bekymrer deg hele livet for at du skal få hjerteinfarkt, men så er det kreften som tar deg til slutt? Og dessuten, dersom du faktisk hadde rett, at du fikk hjerteinfarkt og døde, ville det da vært enklere å takle det om du hadde bekymret deg mye over det på forhånd?
Ingen av oss vet med hva de kommer til å dø av. Så hvordan kan man da unngå å dø? Ofte har man en antakelse om at for å ikke dø, så må man følge med. Man må være våken. Ikke utsette seg for unødvendig fare, lytte til kroppslige signaler, slik at man oppdager alvorlig sykdom før det er for sent.
Det er selvfølgelig lurt å ikke utsette seg for unødig fare. Problemet er imidlertid at når man ikke vet hva man kommer til å dø av, så vet man heller ikke hva man skal unngå eller være forsiktig med. Da koker det ned til holdninger: Skal jeg bruke livet mitt på å unngå å dø, eller skal jeg bruke det til å leve? Skal jeg bruke livet mitt på å unngå å bli syk, eller skal jeg bruke det til å være levende?
Vi har alle et kontrollbehov, og det er helt i orden. Problemet oppstår idet vi forsøker å kontrollere det som ikke lar seg kontrollere, som f.eks døden, fremtiden, hva folk tenker om oss, eller hvilke sykdommer vi får.
- Ikke forsøk å kontrollere ting som ikke lar seg kontrollere
- Begrens din egen kroppsovervåkning. Kroppen sier i fra dersom noe er galt. Ved blodig urin eller raskt vekttap uten slanking må du gjerne oppsøke lege. Når du må kjenne litt etter og undre om det kanskje kan være noe, så er det mest sannsynlig bare angsten som spiller deg et puss.
- Forsøk å begrens legebesøkene dine. Gå til legen hvis du har et tilstandsbilde som du ville rådet en venn til å oppsøke lege for.
- Unngår du å få opp pulsen, eller er det andre kroppslige fornemmelser du prøver å unngå? Gå dem heller i møte. Begynn med fysisk trening hvis du er redd for pust og puls, og la være å monitorere pulsen til enhver tid.
- Forsøk å la grubletankene gli forbi. Skriv dem heller ned på en lapp og legg dem i en boks.
- Husk at flaks er undervurdert. Det meste i livet har vi ikke kontroll på. Grubling og bekymring er ofte overvurdert, og forbereder oss sjelden på det vi faktisk har i møte i den virkelige verden.
- Velg å tro at du er frisk til det motsatte er bevist, og ikke omvendt.
- Dersom du har googlet for mye for å finne forklaringen på et symptom du har, kan det være en ide å kutte ned på googlingen. Har du derimot unngått å lese om en sykdom, kan du heller begynne med dette. Gjør det motsatte av det angsten vil at du skal gjøre.
Strever du med helseangst, eller har du andre plager som du kunne trengt litt hjelp til å mestre? Vi i Psykologkontakten bistår deg gjerne. Å snakke med psykolog på nett har vist seg å ha like god effekt som terapi ved fysisk oppmøte. Vårt profesjonelle team hjelper daglig mange med varierte problemstillinger. Les mer om våre psykologer på nett her
Kilde: Håndbok i kognitiv terapi av Torkil Berge og Arne Repål. Kapittel skrevet av Ingvar Wilhelmsen