Angst for angsten: Når frykten for et nytt anfall tar over

Du skal ta bussen, delta i et møte eller handle på butikken. Før du kommer i gang, dukker spørsmålet opp: Hva om jeg får et nytt anfall? Kanskje begynner du å kjenne etter hvordan hjertet slår, eller planlegger hvordan du kan komme deg ut. Det som skulle være en vanlig aktivitet, krever plutselig mye forberedelse.

For noen blir bekymringen mellom anfallene vel så belastende som selve anfallene. Det er denne frykten mange beskriver som angst for angsten.

Hva betyr angst for angsten?

Angst for angsten handler om å bli redd for selve angstreaksjonen og for hva den kan føre til. Det kan være frykten for å miste kontrollen, bli lagt merke til eller oppleve det samme sterke ubehaget igjen.

Etter et skremmende panikkanfall er det forståelig at du ønsker å forhindre et nytt. Problemet oppstår når store deler av oppmerksomheten og hverdagen går med til å forsøke å sikre seg mot det.

Uttrykket beskriver en opplevelse. Det avgjør ikke hvilken diagnose du eventuelt har. Et panikkanfall betyr heller ikke i seg selv at du har panikklidelse. En faglig vurdering ser blant annet på anfallene, frykten mellom dem og hvordan dette påvirker livet ditt.

Du finner en bredere oversikt over symptomer og behandlingsmuligheter i artikkelen vår om angstanfall og panikkanfall.

Hvordan kan frykten holde seg i gang?

Et kroppslig signal kan få en ny betydning etter en skremmende opplevelse. Du kjenner kanskje at hjertet slår raskere, og tenker at et nytt anfall er på vei. Oppmerksomheten trekkes innover, og du begynner å følge nøye med.

En slik sirkel kan for eksempel se slik ut:

1. Du legger merke til en fornemmelse i kroppen.

2. Du tolker den som et tegn på at noe ubehagelig eller farlig skal skje.

3. Du blir mer urolig og følger enda bedre med på kroppen.

4. Du forsøker å komme deg unna eller få full sikkerhet for at det går bra.

Det kan gi lettelse der og da. Samtidig kan du sitte igjen med en følelse av at det var flukten eller kontrollen som reddet deg. Dermed blir det vanskeligere å oppdage hva du kunne ha mestret uten disse grepene.

Unngåelse og trygghetsstrategier

Unngåelse kan være synlig, som at du slutter å reise kollektivt eller takker nei til invitasjoner. Den kan også være mer diskret. Kanskje deltar du, men bare hvis bestemte betingelser er oppfylt.

Trygghetsstrategier er handlinger du bruker for å forhindre det du frykter. Det kan for eksempel være å måtte sitte nær en utgang, sjekke pulsen gjentatte ganger eller stadig be noen bekrefte at du ikke kommer til å få et anfall.

Handlingene må forstås i sammenhengen de brukes i. Å ha med telefon eller be om støtte er vanlig og kan være nyttig. Det blir aktuelt å undersøke strategien nærmere når du opplever at du er avhengig av den for å kunne delta.

Vanlig forsiktighet og medisinske råd skal fortsatt ivaretas. I terapi kan du få hjelp til å skille mellom hensiktsmessig støtte og grep som bidrar til å holde frykten ved like.

Små steg mot mer handlingsrom

Begynn gjerne med ett avgrenset område. Ved kjente angstreaksjoner kan gradvis øving gi nye erfaringer med situasjoner du unngår. Planen bør passe helsen din og det du ønsker å få tilbake i hverdagen.

Legg merke til mønsteret

Velg en konkret situasjon og spør deg selv: Hva er jeg redd for at skal skje? Hva gjør jeg for å forhindre det? Hva fører dette til på litt lengre sikt? Skriv gjerne ned noen få setninger. Hensikten er å forstå mønsteret, fremfor å overvåke hvert kroppslige signal.

Velg et overkommelig steg

Det kan være en kort handletur eller en liten del av en reise du ønsker å kunne gjennomføre. Sammen med en psykolog kan du planlegge hvordan du vil møte situasjonen og hvilke trygghetsstrategier det er hensiktsmessig å arbeide med. Øvelser som med vilje fremkaller kroppslige symptomer, bør tilpasses sammen med en fagperson.

Se etter hva du faktisk lærte

Etterpå kan du sammenligne det du forventet med det som skjedde. Fikk du gjort noe som var viktig for deg, selv om du kjente uro? Fremgang kan også være å delta mer eller bruke mindre tid på å sikre seg. Angstnivået alene forteller ikke hele historien.

Når er det lurt å søke hjelp?

Du kan søke hjelp når bekymringen for nye anfall blir vanskelig å håndtere, eller når den begynner å styre valgene dine. Det kan være at du begrenser hvor du drar, bruker mye tid på å forberede deg eller merker at jobb, studier og relasjoner blir påvirket.

Fastlegen er et naturlig sted å begynne, særlig når kroppslige symptomer ikke er avklart. Du kan også kontakte en psykolog for å få hjelp til å forstå angstmønsteret og vurdere videre behandling.

Nye, sterke eller annerledes kroppslige symptomer skal ikke automatisk forklares som angst. Kontakt lege for vurdering. Ved akutt fare for liv og helse skal du ringe 113.

Hva kan en psykolog hjelpe deg med?

En psykolog kan sammen med deg undersøke hva du frykter, hvilke situasjoner som er blitt vanskelige, og hva du gjør når uroen kommer. Tidligere erfaringer, livssituasjonen og eventuelle andre plager kan også være viktige å forstå.

Kognitiv atferdsterapi er en godt dokumentert behandling ved panikklidelse. Arbeidet kan omfatte forståelse av kroppens reaksjoner, undersøkelse av fryktede konsekvenser og gradvis øving på situasjoner eller fornemmelser du unngår. Du og psykologen lager en plan som passer dine behov.

Det kan være nyttig å formulere et mål som handler om livet du ønsker å leve: å kunne reise til jobb, være mer til stede med familien eller delta i aktiviteter du savner. Behandlingen kan så knyttes til det som er viktig for deg.

Kan du få hjelp på video?

Hos Psykologkontakten foregår samtalene på video. I samtalene kan dere kartlegge mønstre, planlegge øving og gå gjennom erfaringer fra hverdagen. Om videobehandling passer for deg, vurderes ut fra situasjonen din og hvilken hjelp du trenger.

Du trenger ingen henvisning for å bestille hos oss. I oversikten over psykologene våre kan du lese om erfaring og faglige tilnærminger og finne en psykolog som arbeider med angst og tar imot nye klienter.

Du trenger heller ikke ha en ferdig forklaring før første samtale. Det holder å fortelle at du er blitt redd for et nytt anfall, hva du har begynt å unngå, og hva du ønsker hjelp til å få til igjen.